WANTED!

Turbok ved tunneltoppen. Hvorfor er det interessant å stjele ei turbok fra et sted? Hva er det disse pøblene får ut av sånt?

Spikarmoen

Guds hjerte

Guds hjerte vet vi ikke,

men vi vet

noe som overstrømmer oss

som et regn over hendene.

Hans øyne ser vi ikke,

men vi ser

usynlige lys over alle ting

som i sommernatten

Hans stemme hører vi ikke

men vi finner

veier overalt og spor i hjertene

og stier med lavmælt lys.

Rolf Jacobsen

Utur - i hytt og pine i Leiraåsen.

Litt uoppmerksom når det gjaldt navnet på bekken, elller heller elv nå. Måno tror man kommer av navnet "myo" - mellom denne bekken og Føssebrøtaføssen.

Det så så vidunderlig lett ut, det skulle bli tid til å organisere klesskap og rydde roterom når jeg kom hjem. Bare kjør til Valdres vgs., "Turmålskilt fra Valdres vgs, følg veien forbi adminstrasjonen og ta til venstre på traktorvei". Hvor var traktorveien og ikke minst hvor var skiltet? Jeg er, ihvertfall uten briller, nummeret før hvit stokk, og er det perfekte turskap (nytt ord, trur eg...) for alle som ikke finnner veien. Det bar sørover i et villafelt, inn til veien snudde nedover ved bekken/elva, og jeg tenkte, nå må jeg ha gått for langt. Der gikk det en vei oppover, og den kunne med en stor porsjon velvilje karakteriseres som en veldig bra traktorveg, men var i realiteten en ganske dårlig gardsveg. Og det var ikke lenge før jeg var oppe i et slikt tun, jeg misliker sterkt å gå opp i tunet til folk. Men langt sterkere misliker jeg hunder uten bånd, som flekker tenner, og jeg vedder på at det var 1/3 dobermanns pincher i den altså:-) Ihvertfall var den fryktinngytende nok til at jeg snudde, jeg liker hunder veldig godt, men har også veldig respekt for dem. So back to scratch. Fulgte sida på det lille alpintrekket, til jeg kom ut i voldsomt høy eng, og dramadronningen i meg skred fram og ventet en eldre mann med hagle som ba med pelle meg ut av åkeren hans. For jeg visste at opp måtte jeg. Så etter en del bringebær & brennesle og ett trådgjerde, befant jeg meg på Månovegen (iflg kartet jeg nå har)., det lå noen smågårder her og der, men jeg ante ikke hvor jeg var og verre skulle det bli, for jeg er rimelig god på sør, nord, øst og vest, så var ikke akkurat i livsfare, he, he, jeg visste i hvilken retning jeg skulle. Først fulgte jeg en kjerrevei, hvor steinene var delvis blåmalt, og tok det som et godt tegn - "jeg er på vei et el annet sted"...men optimismen vek etterhvert,  og så kom Skogen Vik med sine røde bånd og ledet meg til nok et skogsfelt, det burde jeg jo ha skjønt. Etter ca 3 timer med kartlegging av hogstfelt i Skaveld- og Månobygda, uten å finne den forbaska måsaknatten, heretter kalt måsådotten, var jeg rett og slett pissed. Det fins ikke noe dekkende ord på norsk. Irritert er for svakt, forbanna er litt for sterkt. Skogsveier er forræderiske fordi de har en tendens til å ende opp i hogstfelt "in the middle of nowhere", stier kan også være slik, sauer som lager tråkk f.eks. Og myggen pakket seg rundt meg som om den skulle beskytte meg mot fiender, selv om det var den som var fienden. Etter flere feil måsådotter, kom jeg inn på en bra rødmerket sti ned igjen, som fulgte bekken/elva. Det er her bildene er fra. Så etter 3 timer virring oppi dette området, syns jeg jeg kan få såpass kred at jeg kan skrive opp toppen i heftet. Fulgte korteste vei ned, skitrekket, men det innebar klatring i trådgjerde, samme høy eng, og nå oppdaget jeg at det lå en elghund på trappa, men i bånd. Hundeangsten kom tilbake, men det låt ikke i hunden. Jeg har møtt mitt livs første ikke agressive elghund! Ned igjen skiheisen - og så til bilen. God følelse, men jeg blir pissed når jeg ikke når det målet jeg har for dagen. Engebret ga meg tips om å kjøre opp til Stabbur Amfi og gå derfra. Skal prøves. Forøvrig gikk jeg inn på heimesida, og fant mer detaljerte kart for hvert turmål og lenker videre til Flickr og Kjell Arne Berntsen. Beskrivelsen der var langt mer detaljert og bedre. Jeg har en mistanke om at han har løpt opp alle disse turmålene, for jeg finner han i Skrautvål og. Vel og bra det. Men ikke så bra når koordinator kanskje ikke har gått turen sjøl, men sitter og beskriver den. Det blir som en venninne sa, den som legger opp til turen og beskriver den, burde gå der sjøl for FØRSTE gang. Det er da du oppdager problemområdene, ikke hvis du har vært der ti ganger før. Det blir som med meg og Skrautvål, jeg kjenner det nesten som min egen bukselomme, men det skal legges opp for folk som aldri har vært der. Men måsadotten, du har ikke sett meg for siste gang....

Marikåpe

... eller Alchemilla Vulgaris som den heter på latin. Alchemilla kommer fra arabisk (alkemelych eller alkymi). Viser til "sølvdråpene" den samler, som alkymistene trodde de kunne lage edelt metall av. Duggdråpene ble sett på som magiske og ofte blandet i drikker. Kristne kalte planten "Jomfru Marias Kåpe". I England fikk den tilnavnet "En kvinnes beste venn" fordi den skulle regulere menstruasjonen, lette overgangsalderen og kurerere betennelser. Tørkede blader virker rensende og stanser blødninger.  Kan brukes til å farge ull. Uttrekk av tørkede blader for damprens av kviser. Kompress med uttrekk ved øyebetennelse. Brukes i kremer for å myke opp tørr, grov hud - og saften for å bleke fregner! Kompress med avkok får sår til å gro og demper betennelser. Unge blader i salat gir en svak bittersmak (Gratis ruccola?)
Kilde: Den store urteboken, Lesley Bremness, Gyldendal 1990

Susan Lordi - Courage

Dette er min inspirasjon - Courage, heter den. Men den kunne likesågodt hett frihet, styrke el. noe annet. Jeg har et forhold til Susan Lordi's engler, el jeg vil si engleaktige skulpturer,  tilbake til USA i 2004. Mor samler på engler, så jeg kjøpte en til henne. Det er veldig vanskelig å finne noe som er Made in the USA der. Alt er lagd i Kina el Korea el Taiwan. Finnes sikkert spesialbutikker som har ting lagd i USA, men jeg kom aldri dit. Det ville også koste det hvite ut av øyet... Men designeren her er i hvertfall amerkansk,  Susan Lordi,  http://willowtree.info/, Floriss på FK-senteret har en del av dem. Jeg kjøpte denne der. Den er så livsbejaende, og er jeg deppa, gir den faktisk styrke.

Du lever

Du rusler gjennom skogen
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den med hele ditt menneske.
For det hender deg på jorden dette.
Du lever. Lever.

Hans Børli "Dagene går mot vest"

Gribbe, Tisleidalen 2011.

Heftig plastring fra morgenen av. Hælene er smertefulle. Har tatt en hviledag innimellom, men kjenner at det ikke er veldig godt. Målet i dag er Gribbe 1057 moh i Tisleidalen. Den er både i sommervandring 2011 NAK og i Topp 30, flott brosjyre som kom ut i fjor, hvor det ble sagt at man måtte kjøpe turkort og stemple. Stempling har ikke vært mulig, seinest nå på Gribbe var det ikke satt opp noe. Det synes jeg er litt slapt, , for det er ei utrolig fin brosjyre med fem flotte turmål i hver Valdreskommune.

http://idrett.speaker.no/organisation.asp?orgelementid=549027

http://www.tisleidalen.no/

Gribbe 1057 moh

Molteblomster

Tisleidalen er et område jeg kjenner veldig dårlig. Imotsetning til en god del syklister, i blanke, gule røde, blå tekniske drakter, ergo ikke mosjonister. Området egner seg jo ypperlig for sykkel. Men jeg har aldri likt å sykle. Ok, jeg har brukt det mye som fremkomstmiddel da jeg var yngre, men som trening, synes jeg det er gørrkjedelig, og forstår vel ikke helt den sykkelbølgen som har kommet flommende inn over oss.  Stølsveger inn til Hermansstølen, Fløten, og den turen jeg gikk, fint med sykkel, trillesekvenser, stølsvei, men nå var det så vått at den anbefales ikke. Parkerte på høyre side av Villmarkstunet, før bomvei til Hermanstølen. Fin, brei sti til venstre for skianlegget. Bratt, i furuskog  ca 1  km. Til stølsveg, Brattstølen. Bratt stølsveg,ca 1 km. På toppen, ta av til høyre ved merking Gribbe, Liaset. Relativ lang tur mot Liaset. Ikke veldig godt merket her, synes jeg. Det blir tre tydelige stier, ingen er merket, men jeg tar den største. Og iflg seinere merking later det til å være den riktige. Det er en ganske lang tur, som ikke gir så mye gratis. Det er bratt, veldig bratt de første 2 km, så er det kupert hele veien. Glem å ikke bli våt på beina. Etter hvert blir det ganske vått, i blautmyra nedenfor Liaset, er det litt slitsomt. Jeg kjenner det nok veldig i beina fra i går. Runden om Gjølmyr i myr anbefales ikke. Det er veldig bløtt her i søkket før Liaset, på et tidspunkt møter du en bekk, da skal du enten være veldig flink til å hoppe fra stein til stein, eller du vasser. Jeg valgte det siste. Bare godt å få avkjøla seg litt, i sola. Fra Liaset og opp er det ca 2,5 km til toppkt. Noe myr, men stort sett har hele denne turen bydd på fin kjerrevei. Og i dag hadde jeg med myggspray, men så ikke en mygg. Det var mer “öppna landskap”. Flott panorama utsikt fra toppen mot Hemsedalsfjella, Jotunheimen. Og det var lagd ei plate hvor de ulike topper og moh var risset inn. Må bare innrømme at turen i dag var trå, men regner med at det er turen i går som sitter i beina. Surna veldig fort, og det gikk liksom ikke bort… Det er utrolig lett hvordan de negative tankene slår rot, da jeg så hvor langt det var igjen, tenkte jeg, jeg snur. Men det gjør jeg bare ikke, har jeg satt meg ett mål, så skal det gjennomføres. Da jeg “endelig” kom opp på toppen var det 4 stk der. Jeg hadde en liten pause, det blåste litt på toppen og det var godt. Men jeg opplevde hjemturen som vanskelig, spesielt blautmyrene tok kreftene fra meg. Og enda var det langt hjem. Alt fra hofteleddet og ned verka, spes ankel og fot – fotblad var plaget. Gnagsåret på høyre hæl sa stadig oftere fra. Jeg kunne ikke gå fort, hadde problemer med fotisettet, fordi selve fotbladet og ankelen verka sånn. Jeg begynte å sette ned foten helt på utsida, for det var det minst smertefulle. “You’re in the army, now, sang Supertramp, det passa i takt til mitt ganglag nedfra Brattstølen. Og det føltes litt som en utmarsj. Da jeg gikk oppover hørte jeg “Bad medicine”, men jeg tror tross uansett risp og rasp, mjølkesyre, at dette er veien å gå til god helse, og det er jeg er kanskje mest opptatt av, bedre psyke, bedre i stand til å takle godt og vondt både fysisk og psykisk. Da jeg kom ned til bilen igjen, prøvde jeg å tøye litt. Men det er spesielt anklene og fotblada som har fått det, og de er ikke så lette å tøye. Lette etter badeplass langs Tisleia, men det var så strømt der, så jeg vågde ikke. Kokt i hodet, dro jeg ned i Parken. Pussig å se folk sitte, på benker som sto uti vannet, med beina i vannet. 4-5 svømmetak. Folk så på meg – av ulike grunner. F.eks flodhesten som velger å velte seg i grumsete vann for avkjøling…ha, ha. Ca 3,5 t effektiv gangtid.

Det var den dagen det var så vått og myggen beit så godt!

Sommervandring i Nord-Aurdal

 10 topper/toppunkt i Nord-Aurdal tilgjengelige for alle/familieturer. Hver topp gir poeng, og du kan gå på samme topp maks 5 ganger. For mer info, nedlasting av kart og kort, se www.nord-aurdal.kommune.no el www.valdres.no  Har du min. 225 poeng får du krus som kanskje er preget av ditt motiv? – foto fra turene kan nemlig sendes til fysak-koordinator i kommunen,  ina.syversen@nord-aurdal.kommune.no. Et eks er Tunneltoppen. Går ofte runde til Leira via gamlevegen. Og der mot fjorden nedenfor tunnelltoppen, stod en en kasse merket sommervandring. Jeg ble veldig overrasket, men kom på ordspillet i ordet Tunnel – TOPPEN. Den letteste er vel den i Aurdal – fra Aurdal kirke til Frydenlund… Målet er vel at dette skal være noe for alle...
Fysak Nord-Aurdal har også kommet i gang ved fysioterapeut og koordinator Kristi Westerbø. http://www.nord-aurdal.kommune.no/Artikkel.aspx?AId=1362&back=1&MId1=1&MId2=&MId3=&&Print=1

Det var den dagen det var så vått og myggen beit så innmarri godt... !

Skardåsen 1.pinsedag 12. juni 2011

Tenkte å slå to fluer i en smekk. Stølen Trugebakk og Skardåsen (1071 moh) er begge på Skrautvål Ils, http://idrett.speaker.no/organisation.asp?id=22432,  (se hjemmeside for kart og turbeskrivelse) liste over sommerturmål, i tillegg er Skardåsen del av ovennevnte Sommervandring i Nord-Aurdal (10 toppkt.) SIL har lagt opp til 5 turmål i Skrautvål sameige; Trugebakk, Skardåsen, Svarthamarknatten, Kalvan og Leirin. La ut på tur fra Skrautvål skisenter i nydelig solskinn lørdag 12.06 med utgangspunkt i Valdres Skisenter, nordover Kjørlivegen, paralellt med gamle lysløypa.  I øvre, høyre hjørne av jordet (på venstre hånd) ta til høyre på fin veg. Etter et par hundre meter, tydelig merket sti til høyre opp mot Røydalen. (Ola G Skrautvåls støl, husker vi var på skoletur dit.) Stien går mye gjennom et hogstfelt første par km, relativt bratt, og litt vanskelig å kjenne seg igjen, vant som jeg var til lauvskog og gran i området. Men veldig bra merket. Artige navn som “Gråtarslette”, ser senere navnet kalt Gratarsette, så vet ikke helt hva som er riktig el hva disse navna betyr. Kommentarer mottas med takk. På/i Røydalen er det og skilt mot Køllsbrekkstølen. Til nå har det vært relativ tørr sti, mot Trugebakk begynner stien bokstavelig talt å renne. Og myggen begynner å bli fantasifull, den er overalt, spesielt overalt på meg. Lider ved fotostopp, men såpass må man lide og ingen Autan (myggmiddel).  Ved Trugebakk er det kasse. Videre mot Skardåsen. Det er nå moroa begynner…J Opptatt av å ta bilder som jeg er, legger jeg ikke merke til at stien tar en annen vei enn meg. Jeg følger en glenne , og havner snart ut på ei tubbe/blautmyr, og var det alt, neida, myra ligger der som en innsjø med alle sine forræderiske tubber. Holder på å tryne skikkelig, og frykter for kamera og mobil. Finner etterhvert tilbake til stien. Har vassa til knes, så det spiller ingen rolle om det blir mer vått. Og det blir det. Det blir veritable småbekker å vasse over, men på en varm fin dag som i dag, er det bare godt.

Kommer til grindsleet ovenfor Engenstølen og skjønner at nå er det ikke langt igjen. Følger og krysser skitraseen et par ganger. Møter så sti fra Neverset (Turalternativ, langt kortere.) Ca ½ t derfra til toppen. En veldig vanlig skitopp, som jeg tror den neste også er. Jeg brukte 2 t 15 min m kort pause.

Hadde en kort retur via Neverset. Ca 45 min, hvor jeg var heldig og ble hentet per bil.  Og avslutta dagen med et bad i den største kulpen på Vingaråsen. Varmt, nei! Godt, ja! Etter å ha kokt hodet, var det forfriskende. Det er sånn, når man er lokalkjent vet man om beinveier osv. Jeg er relativt godt kjent i Skrautvål. Ellers er jeg helt tom. Ja, ja, som halv etnedøl kan jeg litt om Etnedal, Jomfruslettfjell, Spåtind, Lenningen, Djuptjernsknatten. Fikk skyss hjem fra Neversetkrysset,  og det var godt, med avskallede hæler med åpen, rød hud! “Og jeg skal klø mine ferske myggestikk – ca 15 i stykk.”

Hvorfor får jeg vannblemme bare jeg ser på en rive? Og det er IKKE jobben, seriøst, huden min løsner utrolig lett, og jeg sliter veldig med gnagsår –  spes på hælene, eller det er vel der du kjenner dem best... Har alltid gjort det. Har noen en fornuftig mening om dette? Og et tips? Her har det gått med mye compeed  - 5 hælplaster for en hundrings, det er jo helt rått.

Vakre "blomster" under vann.

Litt mer om meg

Har trent/trimma lengre deler av mitt liv. Pga diverse uheldige helseomstendigheter og passivitet la jeg på meg nesten 35 kg på ett år. Det var ikke meg, det er ikke meg, det blir ikke meg. Men resultatet ble at jeg ble sittende passiv og ble enda tyngre. Jeg fikk konstatert Diabetes 2 i feb 2007. Heldigvis har jeg klart å kostholdsregulere sykdommen, og har lave verdier.  Jeg har erfart hvilken fantastisk virkning fysisk aktivitet har på kropp, og ikke minst sjel. Jeg kan ikke la være å dele disse erfaringene med noen, det fins fysiske aktiviteter de aller fleste kan være med på, og jeg vil så gjerne at andre skal oppleve det jeg har erfart. Jeg jobber med å gå ytterligere ned i vekt. Jeg starter ikke helt fra scratch, jeg har gått ned 12 kg siden jul og målet er ytterligere 20. Nå veier muskler mer enn fett, så jeg kjenner det best på klærne at jeg har gått ned. Så første tips – har du vekt, kast den! Du kjenner det på kroppen, klær, hud og hår og ikke minst humør, når ting fungerer. Og dietter er noe dritt! De fungerer muligens, men i det lange løp, tar kroppen tilbake det den har tapt, og du er like langt. Jeg vil si: Begynn å trimme, begynn å gå i terreng. Lange, litt harde turer innimellom. (1 g i uka). Intervalltrening,  4x4 eller kortintervall (som er det motsatte av 4x4) er veldig effektivt, men knallhardt! Er enig med personlig trener Yngvar Andersen, http://www.dagbladet.no/2011/01/04/tema/trening/helse/14823671/ i at korte dasseturer ikke har noe for seg, du må kjenne blodpumpa, for å få effekt, og for å produsere endorfiner http://www.nettavisen.no/yeye/relasjoner/article1762499.ece, hormonet som gjør deg roligere lenge etter avsluttet økt.  Kortere turer, helst hver dag, for å varme opp til en styrkeøkt foran TV med Kari Jaquesson http://www.karijaquesson.no/,  (strikker) el Pilates m stor ball, el. mange muligheter. Men ingen diett. Uansett hva Fedon Lindberg sier, så orker jeg ikke å høre på ham.  Jeg har gått på slankekur halve mitt liv. Niks mer! Iflg min fastlege dr Tor Inge Kristianslund, er trening viktigere for diabetes 2 verdier, enn hva du stapper i deg. Jeg tror det går en naturlig kognitiv tråd fra å føle mestringsfølelsen ved turer til å tenke kosthold. Jeg elsker jo alt med mye smak, majones og fløte i sausene, og “liker” folk som sier at du kan spise så mye fett du vil. Det tror jeg ikke på. Det ett fett. Så det er der jeg må sette inn støtet – sulten på søtt har jeg aldri vært.

Denne bloggen kommer nok til å handle om litt av hvert. Turer, naturlig nok, annen trening, innbakt i dette er naturen, mitt usedvanlig sterke forhold til den, jeg er så glad fordi jeg fortsatt har evnen til å falle i staver, f.eks over et markjordbærfelt. Det er vannflaska i ene hånda og kameraet i den andre. Fotografi er en stor hobby, ved siden av litteratur, film, skriblerier, naturlig nok trim, kultur i ulike former, samfunn. Utur blir alt det som ikke kan defineres som tur, så den er ganske vid og åpen for tolking.  Og det er meningen…