Litt uoppmerksom når det gjaldt navnet på bekken, elller heller elv nå. Måno tror man kommer av navnet "myo" - mellom denne bekken og Føssebrøtaføssen.
Det så så vidunderlig lett ut, det skulle bli tid til å organisere klesskap og rydde roterom når jeg kom hjem. Bare kjør til Valdres vgs., "Turmålskilt fra Valdres vgs, følg veien forbi adminstrasjonen og ta til venstre på traktorvei". Hvor var traktorveien og ikke minst hvor var skiltet? Jeg er, ihvertfall uten briller, nummeret før hvit stokk, og er det perfekte turskap (nytt ord, trur eg...) for alle som ikke finnner veien. Det bar sørover i et villafelt, inn til veien snudde nedover ved bekken/elva, og jeg tenkte, nå må jeg ha gått for langt. Der gikk det en vei oppover, og den kunne med en stor porsjon velvilje karakteriseres som en veldig bra traktorveg, men var i realiteten en ganske dårlig gardsveg. Og det var ikke lenge før jeg var oppe i et slikt tun, jeg misliker sterkt å gå opp i tunet til folk. Men langt sterkere misliker jeg hunder uten bånd, som flekker tenner, og jeg vedder på at det var 1/3 dobermanns pincher i den altså:-) Ihvertfall var den fryktinngytende nok til at jeg snudde, jeg liker hunder veldig godt, men har også veldig respekt for dem. So back to scratch. Fulgte sida på det lille alpintrekket, til jeg kom ut i voldsomt høy eng, og dramadronningen i meg skred fram og ventet en eldre mann med hagle som ba med pelle meg ut av åkeren hans. For jeg visste at opp måtte jeg. Så etter en del bringebær & brennesle og ett trådgjerde, befant jeg meg på Månovegen (iflg kartet jeg nå har)., det lå noen smågårder her og der, men jeg ante ikke hvor jeg var og verre skulle det bli, for jeg er rimelig god på sør, nord, øst og vest, så var ikke akkurat i livsfare, he, he, jeg visste i hvilken retning jeg skulle. Først fulgte jeg en kjerrevei, hvor steinene var delvis blåmalt, og tok det som et godt tegn - "jeg er på vei et el annet sted"...men optimismen vek etterhvert, og så kom Skogen Vik med sine røde bånd og ledet meg til nok et skogsfelt, det burde jeg jo ha skjønt. Etter ca 3 timer med kartlegging av hogstfelt i Skaveld- og Månobygda, uten å finne den forbaska måsaknatten, heretter kalt måsådotten, var jeg rett og slett pissed. Det fins ikke noe dekkende ord på norsk. Irritert er for svakt, forbanna er litt for sterkt. Skogsveier er forræderiske fordi de har en tendens til å ende opp i hogstfelt "in the middle of nowhere", stier kan også være slik, sauer som lager tråkk f.eks. Og myggen pakket seg rundt meg som om den skulle beskytte meg mot fiender, selv om det var den som var fienden. Etter flere feil måsådotter, kom jeg inn på en bra rødmerket sti ned igjen, som fulgte bekken/elva. Det er her bildene er fra. Så etter 3 timer virring oppi dette området, syns jeg jeg kan få såpass kred at jeg kan skrive opp toppen i heftet. Fulgte korteste vei ned, skitrekket, men det innebar klatring i trådgjerde, samme høy eng, og nå oppdaget jeg at det lå en elghund på trappa, men i bånd. Hundeangsten kom tilbake, men det låt ikke i hunden. Jeg har møtt mitt livs første ikke agressive elghund! Ned igjen skiheisen - og så til bilen. God følelse, men jeg blir pissed når jeg ikke når det målet jeg har for dagen. Engebret ga meg tips om å kjøre opp til Stabbur Amfi og gå derfra. Skal prøves. Forøvrig gikk jeg inn på heimesida, og fant mer detaljerte kart for hvert turmål og lenker videre til Flickr og Kjell Arne Berntsen. Beskrivelsen der var langt mer detaljert og bedre. Jeg har en mistanke om at han har løpt opp alle disse turmålene, for jeg finner han i Skrautvål og. Vel og bra det. Men ikke så bra når koordinator kanskje ikke har gått turen sjøl, men sitter og beskriver den. Det blir som en venninne sa, den som legger opp til turen og beskriver den, burde gå der sjøl for FØRSTE gang. Det er da du oppdager problemområdene, ikke hvis du har vært der ti ganger før. Det blir som med meg og Skrautvål, jeg kjenner det nesten som min egen bukselomme, men det skal legges opp for folk som aldri har vært der. Men måsadotten, du har ikke sett meg for siste gang....
